Valg i USA: Et økonomisk perspektiv

Oppdatert: 30. okt.
Kronikk
For noen uker siden skrev jeg en kronikk i Finansavisen om hvorfor folk stemmer på Donald Trump (Hvorfor vanlige folk velger Trump og Listhaug), med den knusende analysen at mannen i gata føler seg forrådt av Høyre-partier og forlatt av sosialdemokratene. OK, så har jeg ikke sugd det fra eget bryst, men basert meg på idéhistorikere av rang.
Temaet er verdt en fordypning før jeg gir meg hen på å forklare mulige økonomiske effekter av en ny Trump periode. Noe som ikke er rettfram, da historien viser at den ene begivenheten kan utløse en annen helt utilsiktet utvikling senere, som igjen bare baller på seg med nye komplikasjoner lenger ned i lia.
Vi må tilbake på 1970-tallet da den vestlige verden ble stilt overfor store prøvelser for å forstå Trumps appell for vanlige folk.
President Richard Nixon kuttet alle bånd til gullet i 1971, noe som ga den amerikanske dollar en turbulent tid. Mange økonomer fokuserer på pengemengdevekst når de skal forklare inflasjonen på 1970-tallet, men den volatile og tendensielt fallende dollaren, bidro til å utløse en bølge av råvarenasjonalisme som blant annet innebar at oljeprisen ble firedoblet på kort tid. Norge kastet seg på denne bølgen og tok kontroll over egne energiressurser. Inflasjonen syntes ute av kontroll i USA og Storbritannia.
Tapet av kjøpekraft var smertefullt i mange land. Noe som fikk fagforeninger i USA og Storbritannia til å gjøre opprør. Thatcher og Reagan skulle takke de rebelske fagorganiserte på sin særegne måte ved å frata fagorganiserte stadig flere av sine rettigheter. Sviket var totalt, men i både USA og Storbritannia ble konservative ledere gjenvalgt helt frem til begynnelsen av 1990-tallet, fordi det ble sett som en frigjøring fra fagforeningenes åk.
På 1990-tallet fikk vi tilbake sosialdemokrater i form av Tony Blair og Bill Clinton, men i all hovedsak fortsatte de den økonomiske politikken til de konservative. Clinton skar både ned på sosiale ytelser, og forhandlet en frihandelsavtale som gjorde det lønnsomt å flytte hele fabrikker fra USA til Mexico. På siste halvdel av 1990-tallet kom den økonomiske veksten tilstrekkelig opp igjen til at folk flest fikk bedre råd. Imidlertid fikk vi ved sekelskiftet et IT-krakk, raskt etterfulgt av terrorangrepet i New York høsten 2001. Kinas inntreden i WTO i 2002 ga industriarbeidere en ny nedtur da de hadde en nær umulig oppgave i det å konkurrere med flinke billige kinesiske arbeidere som sto på 12 timer om dagen, seks dager i uka i flunkende nye fabrikker.
Om lag samtidig fikk vest-europeiske arbeidere konkurranse ved at billige og dyktige øst-europeiske arbeidere fikk tilgang til EU. Så både i Nord-Amerika og Europa var det sterke deflatoriske krefter ved at håndverkere og arbeidsfolk ble tapere i lønnskampen, og slet med en svinnende betydning for politikere i økonomier som ble stadig sterkere preget av finansiell tjenesteyting.
Vanlige folk tapte kjøpekraft, men kompenserte sine tap ved å låne opp stadig mer mot stigende boligverdier. Dette for å satse på et bedre liv for seg selv og sine, samt å spekulere i eiendoms- og verdipapirmarkedene.
Satsinger som gikk katastrofalt galt i 2008 da den store vestlige finanskrise fikk vestlige samfunnsstrukturer til å skjelve i grunnvollene. Millioner av arbeidere mistet både hjem og jobb i prosessene som fulgte. Alle sine drømmer om en bedre fremtid gikk i grus. Flere harde år ventet nå ‘vanlige folk’ for at samfunnsøkonomien skulle leges igjen.
Derfor burde det kanskje ikke vært et så stort sjokk (som det ble) da vi fikk en bred bølge av populisme i mange land med BREXIT og valget av Donald Trump som resultat i 2016. Et år hvor det var planlagt å vedta en ny omfattende liberalisering av verdenshandelen. En liberalisering de fleste økonomer støttet, men som Trump raskt fikk skrotet. Trump hadde en turbulent presidentperiode, men tapte presidentvalget bare knepent i 2020.
I disse år kan det argumenteres for at sosialdemokratiske partier ble distrahert fra sin hjertesak – det å gi folk flest en høyere levestandard. Det var for mye engasjement og midler brukt på mislykket næringspolitikk og inngrep i fjerne verdensdeler som den jevne europeer og amerikaner spurte seg hva vitsen var med. Spesielt engasjementet i Afghanistan fra 2002 til 2022 må man spørre seg hva var godt for. Tusenvis av milliarder av kroner og vestlige borgeres liv gikk med i en langvarig konflikt som neppe gjorde dette fattige landet noe godt.
Jetset-sosialismens manglende evne til å bry seg om noe så latterlig som oppvekstvilkår for barn, og lokalsamfunn ga mange som sognet til arbeiderbevegelsen følelsen av utenforskap.
Den amerikanske konservative analytikeren Edward Luttwark skrev allerede i 1994 en kronikk i London Review of Books, med tittelen: Why Fascism is the Wave of the Future. Her spådde han at kombinasjonen av fri markedsliberalisme og konservative kulturelle verdier ville kollidere ved at familier, bygder og byer ville måtte gi tapt for den liberale verdensordens globalisering. Mannen i gata ville da føle seg forrådt av høyrepartienes degging for frihandel, og oppgitt over jetset-sosialister som ikke makter å beskytte folk mot markedskreftene. I det vakuum som da oppstår spådde Luttwark med profetisk klarsyn at folk i nødens stund ville vende seg mot populister og fascister.
Så i vakuumet som oppstår hvor desillusjonerte høyre og venstreradikale ikke får hjelp, oppstår det et vakuum som fylles av populister av typen Trump. Hans suksess har også bidratt til å trekke Det demokratiske parti til høyre. Partiorganisasjonene endres også. Det er ikke godt å si hva som er igjen av det tradisjonsrike Republikanske parti etter at Trump er borte. Og vinner Trump har han tenkt å rive i stykker mye av ‘the establishment’ som har gitt USA utallige byråkrater og kunnskapsrike ledere i tidligere tider. Det så kalte ‘Project 2025’ har som mål å sparke ut tusenvis av erfarne byråkrater, og nedskalere aktivitetene til byråer som CIA. Trolig blir Elon Musk satt på ryddejobben.
I handelspolitikken ventes Trump å innføre en sterk økning i tariffer på all import til USA, med størst økning for varer fra Kina. De direkte konsekvensene av dette blir redusert samhandel, verre tider for skipsfarten og børsras for selskapene som rammes. Noe lavere industriproduksjon og BNP-vekst kan en også få.
Midlene som her samles inn vil imidlertid ikke spares, men gis ut til skattelettelser for lønnstagere og bedrifter. På lang sikt håper Trump-leiren at denne endringen i skattesystemet, med større vekt på bruk av tariffer, men lavere skatt på arbeid, vil bedre økonomiens helse.
Inflasjonen vil umiddelbart gjøre et hopp, noe som vil sette sentralbanken på prøve. Blir resultatet som ventet, med mindre samhandel og lavere BNP-vekst, vil imidlertid også inflasjonen falle tilbake med tid og stunder.
Kanskje den største effekt Trump vil ha er hvis han faktisk gjennomfører en storstilt deportasjon av utallige ulovlige immigranter. Noe han hardnakket hevder at han kommer til å gjøre. Mange av disse tar krevende jobber som amerikanere ikke orker å stå i. Det vil bli både produksjonsnedgang og økt inflasjon som følge av problemer med å produsere varer og tjenester i tusenvis av virksomheter hvis han gjennomfører det han lover. De resulterende inflasjonsdrivende flaskehalsene blir det sannelig ikke lett for en sentralbank å mote med renteøkninger fordi de er drevet av endringer på tilbudssiden av økonomien. Men det er all grunn til å regne med at Trump vil gi USA et systematisk høyere rentenivå i årene 2025-2029 enn det ellers ville ha hatt. Gitt at han samtidig har tenkt å gi store nettoskattelettelser vil importen øke på, til tross for at tariffene vil stige kraftig. Det er en meget ukonvensjonell økonomisk politikk som trolig vil medføre at USA nok en gang får sin kredittverdighet nedgradert.
Men som sagt: Det spør ikke bare hvordan man har det, men hvordan andre tar det. Spesielt Kina kan se på et hopp i tariffer som en fiendtlig holdning de må respondere på. De kinesiske reaksjoner kan i sin tur få vestlige land til å eskalere konflikten ytterligere. Kina, som nå har utviklet nære relasjoner til Russland, Nord-Korea og Iran, har mange muligheter til å skape uro verden rundt.
Kamala Harris kan ikke være dårligere enn at også hun gir ut mer penger til lønnstagere. Penger hun må låne opp. Også med hennes politikk er det derfor fare for økt inflasjon. Imidlertid er en hun en mer forutsigbar kandidat en Trump, for både næringsliv og allierte nasjoner. De fleste statsledere vil trekke et lettelsens sukk hvis hun vinner Presidentvalget. Så også sentralbanksjefene som vil fortsette med å kutte rentene, om enn noe saktere enn det markedene i dag priser inn.


