Arbeidere i alle land: FORGJELD DERE

Nå som jeg har passert de seksti, har jeg blitt vel så interessert i strukturelle trekk som i de flyktige korttidsdata som former vårt konjunkturbilde av tingenes tilstand i verdensøkonomien. Spesielt nasjonalstatenes kredittverdighet er viktig for de av oss som snart skal bli (eller allerede er) pensjonister.

USA hadde så sent som under President Jimmy Carter (1977-1981) lite statsgjeld. Fremveksten av globale investeringsmarkeder hang sammen med at hans etterfølger, Ronald Reagan, gjennomførte store skatteletter som ledet til et sug etter importerte goder. USA fikk da tvillingsunderskuddene - både på statsbudsjettet og i utenrikshandelen - hvilket ledet til behov for å låne midler i internasjonale kapitalmarkeder.

1980-tallet ble de finansielle ubalansers ti-år. Dette var æraen da banker, investorer og regjeringer ble fortrolig med å låne opp uante midler i markeder preget av stadig friere kapitalbevegelser mellom land. Det gikk litt galt for noen enhver i denne finansielle globaliseringens første tiår. Noe vi (forhåpentligvis) har lært av.

Siden har det tatt helt av. Kapitalstrømninger på kryss og tvers av verden er i dag langt større enn valutabehovene den fysiske utenrikshandelen med varer og tjenester har. Valutakursene drives nå som oftest av investorer – ikke av handelsbalansens utvikling.

Tilsynelatende kan et land som USA låne nær uendelig mye globalt, men frykten for nasjonalstatenes gjeldsnivå dukker tidvis opp. På begynnelsen av 1990-tallet var svingningene i amerikanske statsrenter så viktige for utviklingen av økonomien, og da spesielt for husholdningenes tungt belånte boliginvesteringer, at president Bill Clintons rådgiver James Carville utalte de berømmelige ord:

I used to think if there was reincarnation, I wanted to come back as the president or the pope or a 0.400 baseball hitter, but now I want to come back as the bond market. You can intimidate everybody.

Og i sine siste år som president var Clinton også ivrig på å gjenopprette den amerikanske stats finansielle styrke ved å holde budsjettoverskudd og nedbetale statsgjeld.

Ønsket om fornyet gjeldsetting kom imidlertid raskt tilbake under den dype nedgangskonjunktur i 2001-2003. Vise president Dick Cheney svarte den gang på alle spørsmål om ikke budsjettunderskuddene ble vel store med sitt mantra:

‘Deficits don’t matter’

Underskudd som da også fikk vokse raskt i forkant den store globale finanskrise høsten 2008, hvorpå de tok helt av.

Årene med Obama skulle bli nok en periode hvor hensynet til budsjettunderskuddene ble prioritert fremfor å få ned arbeidsledigheten eller bedre livet til fattige amerikanere.

En finanspolitisk motreaksjon var nå på trappene. Der Clinton på 1990-tallet, og Obama i årene 2009-2016, førte en konservativ økonomisk styring som høyrefolk kunne nikke anerkjennende til, om ikke alltid var så enige i, så ga valget av Donald Trump et populistisk opprør mot det som for arbeidsfolk ble sett på som 30 år med internasjonalisering, kostnadskrevende kriger, og degging for Wall Street. En underdanighet fra myndighetenes side, med altfor lite kontroll av finansnæringen, som førte økonomien over i krakk og krise. Forlatt i utenforskap av de vellykkede menneskene av det amerikanske samfunnet stemte de frem Trump som sitt siste håp.

Med Trump, og senere med Biden, skulle hensynet til budsjettunderskudd komme i annen rekke for å tekkes velgere som hadde følt seg tvunget til å leve i fattigdom av elitenes dårskap.

I dag frykter analytikerne at budsjettunderskuddene nok en gang har gått for langt. Kredittbyråer har nedgradert USAs kredittverdighet, og vi kan være nær et vippepunkt hvor økte låneopptak fra den amerikanske stats sin side kan resultere i videre nedgraderinger og økte kredittpåslag på statsgjelden.

Slik prognosene står våren 2025, ligger det an til at den amerikanske stat kommer til å øke sin gjeld i takt med BNP-veksten, eller noe mer. Dette gir en økende sårbarhet for økonomiske tilbakeslag da gjelden ikke blir borte om veksten i økonomien skulle utebli. Bare tiden vil vise om markedene tåler dette.

Dessverre for USA så vil ikke innenlandske sparemidler strekke til for å finansiere den føderale gjeldsoppbygging. Hvert eneste år vil USA måtte finansiere sin gjeld i utlandet. Dette er forøvrig den beste garanti for at USA faktisk vil overholde sine gjeldsforpliktelser: staten har et kontinuerlig behov for å låne mer. Du misligholder tross alt ikke boliglånet ditt rett før du skal låne mer.

Kinas vei inn i sin finanskrise er beslektet med den amerikanske der Kina for alvor økte gjeldsgraden sin i kjølvannet av den store vestlige finanskrisen i 2008. Den gang sto kinesisk økonomi i fare for å stop helt opp, all den tid eksporten var så viktig for den økonomiske veksten. Kineserne valgte da å sette i gang et voldsomt gjeldsdrevet investeringsprogram, hvor man fikk bygget mangt og meget med lav eller ingen forventet økonomisk avkastning.

Kina har også en relativt lav skatteinngang med nær ingen personskatt for folk på vanlige inntekter. Manglende skatteinngang, selv i de konjunkturelt beste år, gjør gjeldsgraden til staten enda mer alvorlig enn i vestlige land med samme gjeldsgrad.

En særskilt bekymringsfull utvikling er at lokale myndigheter er avhengige av salg av byggerettigheter for å drifte sine aktiviteter. All tomt i Kina er eid av staten, men det selges lange leasingavtaler gjerne 50-70 år av de lokale myndigheter, med rett til fornying. Boligutviklingselskaper betalte i tidligere år i dyre dommer for disse rettighetene, men etter fire år med nedgang i boligmarkedene har de fleste av disse selskapene fått økonomiske utfordringer. Giganter som Evergrande og Countrywide har gått overende, mens en hel underskog av boligbyggere og eiendomsselskaper, som spekulerer i eiendomsinvesteringer, har lidd samme skjebne.

Sentralbankens signalrenter har blitt satt ned for å understøtte eiendomsmarkedene, men med den lite hyggelige bieffekt at bankenes inntjening svekkes. Både i byggebransjen og i finansnæringen er det lønnskutt som resultat av de dårlige tidene. En befolkning som faller med med om lag 3 millioner mennesker i året har også behov for stadig færre nybygg. Kinas økonomi går nå så svakt at landet er på randen av deflasjon.

Med en samlet offentlig gjeld på nær 300 prosent av BNP, og et statlig budsjettunderskudd som nærmer seg 10 prosent av BNP, er det ikke lystige utsikter for kredittverdigheten til verdens største kommuniststat.

Europas kredittproblemer er langt mer varierte, men vel så alvorlige som de amerikanske og kinesiske. Europeisk statsgjeld er i hovedsak tatt opp av nasjonalstater med ulik kredittverdighet og gjeldsgrader. Arbeidsdelingen i økonomiene har også bidratt til at noen samfunn har utviklet store finansnæringer med varierende grad av suksess.

De Euro-landene som sliter med unormalt høy gjeldsgrad, men som er medlemmer av det felles myntenhet, euroen, vil tidvis slite med at den felles rente ikke er tilpasset deres konjunkturbilde. Her kreves det ofte mer enn normal dyktighet i å husholde med ressursene, noe som dessverre ikke alltid er til stede.

Spesielt uheldig er et land hvis det går dårligere økonomisk enn gjennomsnittet som jo Den europeiske sentralbanken (ESB) skal tilpasse sin signalrente til. Slike land kan lett få både unormal høy gjelds- og rentebelastning. Det første takket være vanstyre, det siste godt hjulpet av kredittmarkedenes skepsis til dets kredittverdighet.

Under den store greske statsfinansielle krise for noen år tilbake lagde man en samlebetegnelse for de vanskjøttede økonomier: PIGS landene (Portugal, Italia, Hellas og Spania) Utvidet til PIIIGS hvis du også inkluderte Irland og Island. Disse fikk nedgraderinger av sin kredittverdighet, med ubehagelige kredittpåslag på allerede høye ESB-renter som jo avspeilte styrken til konjunkturbildet i Nord-Europa.

I år har imidlertid skjebnen snudd, og det ser vanskelig ut for land som Tyskland, Østerrike og Finland å få til substansiell BNP-vekst i tiden fremover. Her rakner da også statsfinansene.  ESB er derfor troendes til å kutte sin signalrente mye i tiden fremover. Middelhavslandene som nå opplever en turistinvasjon uten historisk sidestykke, får da ekspansiv pengepolitikk og hjelp til å betjene sine gjeldsbelastninger som fønvind i år og neste år. Gunstige vinder i det som er gode år for de gamle kriserammede økonomier, med den bonus at kredittpåslagene også går ned.

I sum er imidlertid Euro-landene alle som en preget av de samme langsiktige utviklingstrekk. Fallende kredittverdighet for nasjonalstater som har mye gjeld og enorme lovede forpliktelser til sine befolkninger i form av lovnader om rause helse-, omsorgs- og pensjonsordninger. Uten evne til å gjennomføre nødvendige innstramninger av statsfinansene. Frankrike, med en pensjonsalder på 62 år, ligger her særs dårlig an.

Storbritannia hadde en sterk finanssektor i oppløpet til finanskrisen, men de enorme tapene som oppsto i 2008 rammet økonomien hardt. I årene som fulgte var det en dramatisk økning i gjeldsgraden til staten. Nylig solgte den britiske stat sine siste aksjer i Royal Bank of Scotland (Natwest). En gang verdens største bank med 25 000 milliarder kroner i samlet balanse. Nå en skygge av sitt gamle jeg. Men nedsalget var først mulig etter at skattebetalerne tok enorme tap.

Der Storbritannia hadde en gjeldsgrad på unormalt lave 38 prosent av BNP ved årtusenskiftet, sliter landet nå med en gjeldsgrad på over hundre.

Britene har imidlertid glede av å ha en egen pengeenhet, det britiske pund, hvor gjelden er tatt opp. De kan derfor fastsette lånerentene, og dermed velge sin egen rentebelastning på statsgjelden.

Det er kanskje den demografiske skjebne som blir vanskeligst å håndtere? Alle vestlige land har en fødselsrate på et nivå under befolkningenes reproduksjonsrate (på 2,1 barn per kvinne). Noen land, som Kina, har under det halve av dette.

Små land kan bøte på problemet med manglende barnekull ved hjelp av arbeidsinnvandring, men det er i hovedsak innvandring av voksne mennesker med rettigheter til trygder omsorg og helse som vi får til de vestlige land. På en måte blir det å fylle på med innvandrere som jobber i dag, etablerer seg og opparbeider seg enorme rettigheter, et pyramidespill for statsfinansene. Et spill som kun fungerer om man stadig øker innvandringen.

USA har lenge satset på innvandring som løsning på sine demografiske utfordringer, men i år stopper det opp da kontrollen ved grensene er kraftig skjerpet. 2025 kan bli det første på lenge uten vekst i den amerikanske yrkesbefolkningen. Derfor må også amerikanerne belage seg på den samme type lav-vekst skjebne som europeerne er dømt til å måtte leve med. De må derfor også passe godt på statsfinansene.

For kredittfolk er det viktig å merke seg at vi aldri får den type hurra meg rundt konjunkturoppganger som vi kunne tillate oss før i tida. Befolkningen har blitt for rike (og bedagelige), for gjeldsatte, og har drevet for langt til sjøs i eldrebølgens æra. Tyskland får aldri oppleve et nytt Wirtschaftswunder.

Folk flest har med andre ord blitt litt som meg, som ikke savner så mye, og har derfor ikke lyst på å gjøre de store sprell. Folk som ikke kommer til å bidra så mye til økonomisk vekst, hverken med sin arbeidskraft eller sitt forbruk. Vi sitter bare der i TV-stolen og engster oss for statsfinansene.

Eiendomsverdier står i fare for å svinne hen der befolkningen faller. Skulle underskuddene på statsbudsjettene bli problematiske, vil velferdskutt komme måtte tvinge seg frem. En kan da oppleve mange år uten økonomisk vekst der hvor svake statsfinanser utløser velferdskutt i fallende befolkninger. En skal derfor ikke ta det for gitt at alle europeiske land får vekst i BNP det de neste ti år. En dyster fremtid med den glede for den rutinerte leser at det kommer garantert til å bli stadig viktigere å gjøre godt kreditthåndverk.

Så får vi her hjemme gruble litt over hva det vil ha å si for Norges fremtid det å være et av de siste AAA-ratede land i verden, men med store deler av nasjonens finansformue plassert der kredittverdigheten er truet.