Kredittmarkedets nye dans
Jemen har i alle år vært et konfliktfylt område i verden. Diktatoren Ali Abdullah Saleh som styrte landet fra 1978 til 2012 sa da også at det å styre det sammenslåtte Nord- og Sør-Jemen var som å danse på hodene til syv kobraslanger.
Akkurat hvordan de mange kriser i Midt-Østen ender er ikke godt å si. Ei heller om det blir noen varig løsning på dagens strider. Det later til at enhver fredsavtale mellom parter som ligger i mangeårig strid går svanger med et nytt krigsutbrudd.
Ja, ja, det er ikke lett å være prognosemaker nå i høst, der en sitter og speider ut over Oslofjorden. En trøst er at selv de beste ekspertene sliter.
J.P. Morgans analyseteam har droppet å lage prognoser for råvarer. Litt merkelig, da det jo er prognoselaging de presumptivt får betalt for å utføre.
-But a man's gotta do what a man's gotta do – som gamle cowboyer på film sa det så tøft.
Så her kommer noen heroiske prediksjoner om verden. Men som sagt er det ikke bare arabiske diktatorer fra fordums tider som føler at en danser på hodene til kobraer:
1) Krigene i Midtøsten vil ta noen pauser, men så lenge ideologer i de toneangivende landene er i førersetet, er det vanskelig å se noen slutt før enten Israel, USA, Iran eller Jemen kapitulerer. Det er åpenbart fornuftig for Iran å gjøre alt de kan for så anskaffe seg atomvåpen. Da er det ingen som tør å angripe dem. Som atommakt vil også Iran kunne ta kontroll over Hormuz-stredet. USA skjønner dette. Derfor vil krig blusse igjen, opp før eller siden.
2) Oljeprisene kommer i så fall til å forbli ubehagelig høye frem til 2030. Av dagens kurve for prising av fremtidige leveringer, ser en at oljeprisen ventes å være klart høyere enn den var for et år siden, frem til 2032. En forventning det er lett å ta som sin egen. Dessverre er det årlige standardavviket på denne forventningen hele 27 USD per fat. Hvis du tror at utfallet er normalfordelt (de mulige oljeprisene følger en Gauss-kurve), må du stålsette deg for alt mellom 50 og 150 USD per fat neste år (to standardavvik, på hver side av dagens verdi).
3) Sentralbankene kommer trolig til å kjøre verdensøkonomien i grøfta. Det må de gjøre, dersom inflasjonen skal komme ned. Oljeprishoppet gir inflasjon som må oppveies av deflatoriske impulser i resten av økonomien. Det får du ikke til uten en global resesjon. Altså: Denne runden med oljeprisøkninger må betales av brukerne av olje. De får derfor dårligere råd. En trist skjebne som forverres av sentralbanker som hever rentene.
4) Bankene kommer til å reagere på denne overhengende faren for nedgangstider ved å redusere sin appetitt på nye banklån.
5) Kombinasjonen av høye oljepriser, høye renter og redusert risikovilje kommer til å gi oss alle dårligere tider, noe som vil merkes i de fleste næringer. Noen vinnere vil det bli. Noen bedrifter har glede av de høye energipriser, de militære konfliktene og de høye rentene. Det meste annet vil lide.
Norge kan gå klar av problemene resten av verden har, hvis vi velger å føre en klok, ekspansiv økonomisk politikk. Både høye energipriser og høye renter ute øker norsk kjøpekraft. Det siste er det ikke så mange som tenker på. Men Norge har tusenvis av milliarder kroner i rentepapirer som kommer til å gi langt bedre avkastning i årene 2027–2030 enn vi tidligere så for oss. Jo mer USA, EU og Japan hever sine renter desto mer betaler de til oss.
Det er ikke lett å velge vinnersektorer i næringslivet. Selv om olje og energi kommer til å gjøre det bra globalt, er vi midt inne i en nedtur for fysiske oljeinvesteringer på norsk sokkel. Taperen blir trolig høyt belånte eiendomsprosjekter av alle slag.
Det er heller ikke godt å plukke vinnere på børsen, da en kan betvile de nye Kunstig intelligens (KI)-selskapenes inntjeningsmuligheter i et høyrentescenario. Men en kan også bli usikker på om andre, mer tradisjonelle bedrifter, makter å konkurrere om ressurser som arbeidskraft, energi og kapital, gitt at alle hausser KI nå for tiden.
Investeringene i næringslivet i USA domineres av satsinger på kunstig intelligens. Ikke bare halvledere og minnebrikker, haller og servere, men også utbygging av elektrisitetsforsyning som muliggjør denne energikrevende satsingen. For det øvrige næringslivet er det store investeringer i å ta i bruk de nye teknologiene, uten at en foreløpig har sett store besparelser fra bruken av KI.
Men altså, det er det store kapitalbehovet i KI-industrien som skaper størst bekymring for den langsiktige finansielle stabiliteten på børsene. En av aktørene, OpenAI, ventes alene å ha en negativ kontantstrøm på 2 500 milliarder kroner frem til 2030, hvorpå en forventer at inntekter fra abonnement og salg av datasøk vil være store nok til både å betjene gjeld og gi aksjonærene en fyrstelig belønning. I nær fremtid ventes da også OpenAI å bli børsnotert på NASDAQ-børsen med en markedsverdi på 15 000–20 000 milliarder kroner. Men forventninger er ikke annet enn forventninger.
Overlatt til private aktører, som i hovedsak er amerikanske, vil denne typen satsinger kunne gå bra, men de utfordres av langt billigere kinesiske KI-løsninger. De kinesiske språkmodellene er kanskje ikke like vasse som de amerikanske, men er kanskje gode nok for folk flest.
En må huske på at kineserne ikke tenker så mye på profitten. Kommunistene er mest opptatt av at Kina skal dominere KI-industrien globalt fordi det gir så mange politiske fordeler i det lange løp. Så vestlige aksjonærer og kreditorer står overfor konkurrenter som har lavere krav til avkastning på kapital, og mer tålmodige eiere, enn det de selv har.
Men i makro spørs det om ikke KI skaper større utfordringer enn finansindustrien liker.
Men i makro spørs det om ikke KI skaper større utfordringer enn finansindustrien liker. Utrullingen av KI-industrien er svært kapitalkrevende. Det er en industri som skaper få vinnere, men mange tapere når det gjelder lønnsinntekter. En ser allerede nå at mange konsulenter er redde for jobbene sine. Alt kontorarbeid som lett kan kodifiseres, er utsatt for å bli overflødig som følge av KI-agenter som blir bedre for hver dag som går.
Spesielt for europeiske nasjonalstater som ikke har en egen KI-næring av betydning, er faren for fiskale tap stor. KI-industrien, som jo krever tusenvis av milliarder kroner i investeringer, har ingen europeiske kjemper. Ingen selskaper med en markedsverdi på over 10 000 milliarder kroner. Skatteinngangen vil falle etter hvert som europeiske kontorarbeidere mister jobbene sine, eventuelt må gå så kraftig ned i lønn at de bevarer sine utsatte arbeidsplasser.
For europeiske statsfinanser kommer KI-revolusjonen som bare den siste av mange negative hendelser. COVID i 2020 svekket skatteinngangen og ledet til store utbetalinger. Ukraina-krigen fra februar 2022 bidro til økte energikostnader og krav om langt høyere forsvarsutgifter enn før. Årets prøvelse har vært stigende utgifter til energi som følge av krigen i Iran. En krig som har utvidet seg til å inkludere Jemen. Alt dette før KI-revolusjonen gjør sitt inntog.
G7-landenes statsgjeld
Offentlig bruttogjeld som andel av BNP - IMF-estimat for 2026
Land | Statsgjeld (% av BNP) | År |
|---|---|---|
Japan | 204,4% | 2026 |
Italia | 138,4% | 2026 |
USA | 125,8% | 2026 |
Frankrike | 118,4% | 2026 |
Canada | 110,7% | 2026 |
Storbrittania | 103,6% | 2026 |
Tyskland | 64,6% | 2026 |
Kilde: IMF World Economic Outlook, april 2026
Næringslivet og bankene er klar over disse utfordringene. En ser at kostnadskutt er på agendaen, med stålkontroll på gjeldsutviklingen. Bilindustrien, en av Europas viktigste næringsveier, omstruktureres. Volkswagen-konsernet alene nedbemanner med 100 000 årsverk globalt, med velsignelse fra fagforeningene. De fleste som må gå, er arbeidere i EU.
Fremover later det til at statsfinansene i mange land vil gi kredittmarkedene hodepine. Donald Trump har lovet å gi nye 10 000 milliarder kroner i skattelettelser hvis republikanerne beholder flertall i begge kamre av Kongressen etter valget 3. november i år. Det kommer på toppen av de 20 000 milliarder kroner som statsbudsjettet enn så lenge har i underskudd.
I første omgang kommer uroen rundt statsfinansene til å prege prisingen av de lengste statslånene. Obligasjoner med en løpetid på 15 år eller mer er særskilt sårbare for en negativ reprising. Finansministre, bedrifter og husholdninger vil reagere på de høye lange rentene ved å finansiere seg stadig kortere. Men da øker også risikoen i det samlede kredittsystemet. Korte lån kan bli borte. Ikke nødvendigvis ved dumpingsalg av gjelden, men ved at lånene ikke fornyes når obligasjonene forfaller.
For verdsettingen av næringseiendom vil kombinasjonen av store kapitalbehov i KI-industrien og økte risikopremier for all langsiktig finansiering by på nye hodepiner. Dessverre ser det ikke ut til å være mulig å unngå nye nedjusteringer av eiendomsverdier. Spesielt hardt kan kontoreiendom rammes, hvis en også tror at etterspørselen etter kontorareal vil reduseres etter hvert som KI tar over mer og mer.
En kan si at bedrifter, næringseiendommer og kreditter rammes av ‘schumpeterianske gjeldsproblemer’. Økonomen Joseph Schumpeter var begeistret for at nye teknologier tok rotta på eksisterende virksomheter i prosesser. En prosess som han ga kjælenavnet «kreativ destruksjon». Men han påpekte samtidig at de finansielle belastningene kunne bli store, da utkonkurrerte bedrifter ofte hadde mye gjeld. Det samme gjaldt deres arbeidere og leverandører. Og er det her snakk om hjørnesteinsbedrifter, kan verdifall som følge av at bedriftene utkonkurreres av nye teknologier, bidra til å desimere eiendomsverdier og i siste instans skade hjemkommunens kredittverdighet.
For bankene er det mer problematisk, da de har vanskeligere for å si opp lån som løper. Sett at en skakkjørt bedrift har både banklån og korte obligasjoner som snart forfaller. Obligasjonseierne får kanskje ut pengene sine, mens bankene blir sittende igjen som svarteper og må forsøke å redde stumpene.
En skal heller ikke se bort fra at deler av boligmarkedet kan få alvorlige pustebesvær som følge av KI-revolusjonen. Strekket fra Skøyen til Asker sentrum i hovedstadsområdet er plassen der mange konsulenter, IT-folk og mellomledere har bygd sine hjem. Boligprisene deres avspeiler de høye lønningene de har i dag. Men hvis denne typen kontorarbeidere skulle miste inntektsmuligheter, kan det være at du vil se en gradvis forvitring av boligmarkedene i disse kompetansetunge miljøene.
Annerledes kan det gå langs kysten der energinæringene fortsatt holder seg sterke, men her må det nysatsinger til. Statistisk sentralbyrå venter en samlet nedgang i investeringsaktiviteten innen utvinning og rørtransport på om lag 10 prosent i årene 2006–2008 under ett. Høye energipriser er vel og bra, men en trenger også nye funn av olje og gass dersom sysselsettingen ved verftene skal opprettholdes.
Sett under ett er kredittutsiktene foran 2027 usedvanlig usikre, da kriger og konflikter preger geopolitikkens globale arenaer, samtidig som vi står midt i en KI-revolusjon som kan gi mange vinnere og tapere.
Heldigvis har investorer mange gode investeringsmuligheter som er ganske trygge. Du kan velge mellom høye innskuddsrenter, egenkapitalbevis eller solide kreditter til bedrifter som har rustet seg for nedturer. Trolig blir det også usedvanlig gode muligheter for investorer til å kjøpe billig ulike typer aktiva fra eiere som sliter med finansene.
Ingen grunn til å miste motet. Det å leve i en farligere verden enn før kan vise seg å være hell i uhell for forvaltere av kreditt. Det at statsgjeld mister kredittverdighet betyr ikke at gjelda misligholdes. Det er bare noe økt sannsynlighet for fallitt, med langt bedre betalt til alle som måtte kjøpe gjeldspapirer.
Dette blir en ny virkelighet, med krig, KI, strenge sentralbanker og nedgraderinger av statsgjeld. Ingen katastrofe. Kredittfolket må bare lære seg å danse på kobrahoder de også, så går det nok bra i årene som kommer.
