Nordiske økonomier på vift

Da jeg begynte i finansnæringen på slutten av 1980-tallet hadde jeg en naiv tro på at de nordiske land var ganske så like, men der Norge hadde sin olje, slet Finland med forholdet til Sovjet Unionen, Danmark var en matgigant godt integrert i EU, mens Sverige fortsatt hadde sin voldsomme mekaniske industri.

Finansielt skulle det vise at vi imidlertid skulle få samme skjebne, uten at vi helt forsto hvorfor. Etter å ha levd over evne i en årrekke satte danskene i gang sin ‘kartoffelkur’ på midten av 1980-tallet. Da hadde vi her på berget akkurat sluppet opp for fri omsetning av boliger og liberalisert kredittmarkedene.

- Jøss, tenkte vi her på berget, hva kan vel gå galt? 10 pst vekst i privat konsum føltes helt naturlig, rett før det smalt, og Norge havnet i en årelang økonomisk krise som endte med at de største norske banker gikk over ende på begynnelsen av 1990-tallet.

Mitt første utenlandsbesøk i offisielt ærend var til Finland som fikk sin jappetid litt etter oss, uten å ense at det kunne helt galt. Noe det da også gjorde etter at Sovjetunionen kollapset i 1990-1991. De svenske sjeføkonomene i bankverden, tenkte deretter at Sverige var så annerledes enn sine nordiske naboland at de ville gå klar, men etter det famøse forsvaret av den svenske krone høsten 1992 hvor renten ble satt opp til mange hundre prosent, var krisen i svensk bank, finans, eiendom og industri komplett.

I moderne tid har da også landene hatt en veldig forskjellig utvikling.

Finland var på begynnelsen av 2000-tallet grepet av NOKIA-feber med datidens mest suksessrike mobiltelefoni produsent. Kall det ‘én-bedrifts-dilemmaet’, når et konsern blir så stort og mektig at det dominerer landets økonomiske utvikling. Sverige hadde på 1970-tallet Wallenberg-sfæren som spilte samme rolle. For Norge var Statoil gjøkungen, mens altså finnene drømte en staket stund om å få glede av evigvarende vekst i verdens største selskap for mobiltelefoni. Dessverre så kollapset NOKIAs mobiltelefonvirksomhet. Det som er igjen av giganten er et moderne teknologiselskap som leverer infrastruktur til telekomnæringen. Men altså en langt mindre bedrift enn det engang var. Finlands BNP er i dag heller ikke stort større enn det var i 2019.

Danmark var integrert i EU og et ivrig NATO-medlem med Fogh Rasmussen som USA-vennlig generalsekretær i NATO i årene 2009-2014. Danskene utviklet en klynge av bedrifter som forsket på og utviklet patenterte medisiner. En satsing som ga enorm suksess med fremveksten av Novo Nordisk. En staket stund var det Nordens mest verdifulle selskap målt ved børsverdi. En suksess som ga dansk BNP en kortvarig turbofart. Nå som Novo Nordisk har falt tilbake, med nedbemanninger og desimert børskurs, er også utsiktene for dansk BNP nedjustert. For all del, Novo Nordisk nedtur er på langt nær så ille som NOKIAs, men begge tilfeller illustrere problemet et land kan ha med avhengigheten av skjebne til ett og bare ett selskap.

Nok en gang har Sverige følt seg immun mot sine nabolands prøvelser, men en kan argumentere for at Sverige også denne gang kommer til å bli overrasket av hvor ille det kan gå.

Saken er den at Kina, som allerede står for en tredjedel av verdens industriproduksjon., satser nå tungt på alle moderne industriteknologier, med priskutt og ruinerende lav fortjeneste som resultat. Dagens konjunkturoppgang i Sverige drives frem av rause offentlige budsjetter og reallønnsvekst. Men skulle industrien fortsette å slite i møte med kinesisk konkurranse, blir oppgangen dempet og midlertidig. Heldigvis for Sverige har de fortsatt en ruvende forsvarsindustri med produkter som er populære på de internasjonale markedene. Varer som de færreste ønsker å kjøpe fra Kina.

Norge ser denne gang også ut til å være immun mot tilbakeslag med vår veldiversifiserte økonomi og et betydelig Oljefond som kan tappes etter behov. Med en av Europas høyeste rentenivåer har vi også mye å kutte renten hvis behovet skulle oppstå.

Men under overflaten er det urovekkende tegn til stagnasjon og krise. Oljeinvesteringene topper ut i år og ventes av geologiske grunner å falle med 10-30 milliarder kroner neste år. Nye fall av samme størrelse ventes i både 2027 og 2028. Aldri mer skal oljeinvesteringene gi vekstbidrag av betydning til norsk økonomi.

Andre eksportnæringer som metaller og fisk er utsatt for tollkriger, mens shipping – som alltid – er avhengig av det går noenlunde bra med verdens konjunkturer. Oljefondet kan også rammes hardt av en internasjonal nedtur. Særlig gitt dagens eleverte nivåer på prisingen av teknologiaksjer.

Så alle nordiske land ender opp der vi alltid har vært: prisgitt internasjonale konjunkturer og teknologiske trender.

En kan imidlertid stå seg rustet til å møte det ukjente i fremtiden ved allerede i dag å husholde med egne ressurser og styrke den finansielle stabiliteten. Når det gjelder det siste virker det som om alle nordiske land står sterkt, med solide storbanker. Den største av dem alle Nordea med hovedsete i Helsinki. Slikt er banksektoren mer robust enn på begynnelsen av 1990-tallet. Men skulle internasjonale renter av en eller annen grunn stige markant så slipper vi neppe negative ringvirkninger også i de nordiske finansmarkeder.

Skulle jeg trekke frem et langsiktig uromoment er det arbeidsledigheten, og da spesielt for menn. Arbeidsledigheten er høy i både Sverige (8,7%) og Finland (9,2%, men lavere i Danmark (6,5%) og lavest i Norge (+4,7%). Her hjemme er det imidlertid verdt å merke seg at ledigheten blant menn øker raskt og det til faretruende høye nivåer. Dette lover ikke godt for den fremtidige kredittkvaliteten for kredittkort- og forbuksgjelden.

Norges langsiktige økonomiske vekstevne bli også bli negativt påvirket hvis vi ikke klarer å få ned ledigheten til mer normale nivåer.  I senere år har veksten i BNP - Fastlands Norge ligget på i underkant av 2 prosent per år i gjennomsnitt. Biter arbeidsledigheten seg fast på høyere nivåer enn før, vil også vår vekstevne reduseres ytterligere. Figur 2 viser at den har vært for nedadgående i mange år. Så selv om det ventes en opptur for BNP-veksten i år, etter to magre foregående år, så er ikke den langsiktige vekstevne til norsk økonomi om lag enn halvannen prosent BNP-vekst per år.

Uansett utvikling i kredittmarkeder, finansbranjsen og arbeidsledighet er det åpenbart at Norden har blitt et modent økonomisk område, med moderat økonomisk vekst i vente. Ingen tragedie, men den mest naturlige skjebne for noen av verdens rikeste land. Ser en på tabellen med historikk for BNP-utvikling i de nordiske land er vi alle på vei mot lavere BNP-vekst enn Finansdepartementene håper på. Men sånn er nå skjebnen til aldrende, små land i det høye nord.

Krise? Nei da! Bare en ny fase i våre samfunns utvikling.

Det en skal være forsiktig med i denne lavvekstæraen er investeringer som krever høy økonomisk vekst. Alle fire land fortsetter å sentraliseres med de tryggeste eiendomsmarkeder i hovedstadsområdene. Mange bygder vil merke fraflyttingens negative kraft. Norge får en særskilt spennende nærings- og regionutvikling da det skal bli relativt sterkt og vedvarende fall i oljeinvesteringene fremover, med store negative følger for de kokende eiendomsmarkeder i Stavangerregionen.